Det lønner seg som regel, men ikke alltid, å kjenne en President. Det erfarte jeg for første gang i fjor, når Jøran og jeg reiste til Chennai for å følge innspurten i matchen mellom Magnus og Anand. Når man har med seg en President finnes det ingen lukkede dører, alle er dine venner, alle vil invitere deg på litt mat eller en øl, alle dører åpner seg, man får VIP kort og behandling, store sorte biler står klare overalt, og sjakk-kjendiser fra hele verden slår gjerne av en prat. For meg, som ikke er President for noe som helst, er det da bare om å gjøre å klore seg fast, og å huske noen viktige regler:
– Holde seg i nærheten av Presidenten
– La alle andre tro at jeg også er en ganske viktig person
– La alle andre tro at jeg også skjønner en del sjakk
– Passe på at Presidenten ikke havner i trøbbel
– Passe på at Presidenten ikke sier altfor mye som er politisk ukorrekt
Basert på disse nokså enkle reglene hadde vi en utrolig flott tur til Chennai fjor, hvor vi fulgte det nest siste partiet på internett på flyet, og fikk med oss stemningen i Norwegian Lounge og presserommet, under det siste partiet. Vi kommer til å huske lenge det øyeblikket når Magnus ble verdensmester, at vi kastet ham i bassenget, og festen og middagen deretter. Det vi ikke husker like godt derfra er de lange indiske nettene, og resultatene av 3 netters kortspill.
Med dette i nokså friskt minne, bestemte vi oss for å gjøre det til en tradisjon; å følge Magnus på WM matcher så lenge han får være med, eller så lenge vi har helse til det. Det gjenstår å se hvilket vilkår som er oppfylt lengst.
Derfor dro vi med friskt mot avgårde med Aeroflot via Moskva fredag den 21. november. Avgang var kl. 1305, rett etter starten på det 10. partiet, hvor vi i smug lot mobilen følge partiet frem til trekk 12. Lg5, hvoretter vi mistet internett forbindelsen. Som vanlig skjønte jeg lite av åpningspillet, dette er ikke min type åpninger, og som vanlig sa Jøran, med stor autoritet, ”slapp av, dette er tjukk teori”. Vel, ca. to timer senere landet vi i Moskva, og fikk igjen forbindelse. Jeg syntes Magnus stod litt svakt, Jøran var uenig, og etter en lang vandring gjennom labyrinter og passkontroll sjekket vi igjen stillingen. Jeg var både overrasket, og kanskje litt skuffet, over at de plutselig hadde tatt remis. Tross alt skulle vi slå i hjel 2-3 timer på flyplassen, og da hadde det vært greit med litt underholdning, men den gang ei. OK, det var bare å komme seg videre til Sotchi, innspurten og avgjørelsen gjenstod fortsatt.
Sen ankomst. ca. kl. 23 lokalt tid, og om det finnes noen i Sotchi som snakker engelsk, gjemmer de seg godt. Å få tak i en taxi, med en president som virrer rundt i nikotin abstinens, var en utfordring, men etter litt styr var vi fremme på hotellet rundt midnatt. Vi fryktet, eller håpet, at det var rolig der, men dagen etter skulle det være hviledag, så lobby baren var smekkfull av feststemte og glade sjakk folk og journalister. Stemningen var faktisk så god at vi et øyeblikk lurte på om WM kampen allerede var avgjort, uten at vi hadde fått det med oss, men det var nok mest gjensynsglede som førte til rekordomsetning i baren.
Etter mye moro, og noen timer med innlagt underholdning med kortspill, var vi seng når solen i Sotchi begynte å stå opp, slett ikke verst for oss.
Noe senere samme dag (nå er vi altså på lørdag 22.11.) tuslet vi ned til Svartehavet, hotellet lå tross alt i strandkanten, og vi måtte kjenne på vannet samtidig som litt frisk luft pleier å fungere. Hadde vi vært litt tøffere kunne vi fint badet, det var som en vanlig norsk sommerdag både i luften og vannet. På vei opp fra stranden treffer vi Magnus, tett fulgt av en overraskende ung, men nokså morsk og avmålt, sikkerhetsvakt. På tross av en lett forkjølelse er han ikke vond å be på en match bordtennis, noe både Presidenten og jeg behersket brukbart sent på 70 tallet, tross alt ikke så lenge siden. Magnus er bedre i sjakk enn i bordtennis, og i godt humør før innspurten.
På søndag er det klart for ny dyst; parti nr. 11 står for tur, og Presidenten har lenge spådd at avgjørelsen ville falle i det partiet. Etter en sen frokost, etter enda en altfor lang natt, har vi gleden av å kjøre med den store hvite bussen med ”Team Carlsen”. Bussen bak oss har ”Team Anand” på skiltet, den kjører vi ikke med. Vel fremme i spillelokalet, som er gigantisk, er vi litt usikre på hvor det er best å etablere base. I Chennai var det enklere, der var det veldig mange nordmenn som laget en ”Norwegian Lounge” hvor all action var, men her var det vanskeligere. I selve spillelokalet må man være helt stille (og kan ikke røyke…), og i presserommet var det ikke sitteplasser. Valget ble VIP rommet, der var det både servering, internett og Fide pamper, så vi laget en egen ”Norwegian Corner”, med oppkoblet Ipad og Mac, for de av oss som ikke tar alle analysene på strak arm.
Etter noe tid var vi flere Nordmenn, og partiet ble meget spennende. Vi ble mer og mer urolige for stillingen, og lenge så det (for meg) ut til at et siste og avgjørende 12. parti på tirsdagen var meget sannsynlig. Det ble mer og mer nervøs stemning, helt frem til trekk …23 b5, hvoretter i det minste jeg begynte å tro at Anand kunne vinne. Men, Magnus er jo ikke så verst til å beregne varianter, og holdt balansen. Anand svettet, og kroppsspråket hans var ikke imponerende. Det kulminerte med …27 Tb4, merkelig avgjørelse, og deretter gikk det raskt nedover. Vi rigget ned i rekordfart, og flyttet oss inn til Presse senteret, hvor nå alle nordmenn, og hele Team Carlsen med familie var samlet for den siste innspurten. Jeg stod ved siden av Ellen Carlsen, som hadde en Ipad med Chessbomb gående, og da ble internett kapasiteten sprengt, meget dårlig timing. Hva gjør vi nå ? sa jeg, mens Ellen var roligere, og sa ”Vi får stole på Magnus”. Som vanlig gjorde han ingen feil, og dro partiet i land med sikker hånd.
Vill jubel er nok dekkende, selv om sjakk-folket er avmålte av natur. Alle gratulerte alle, vi trampeklappet for Anand på pressekonferansen, og enda mer for Magnus når han kom. Retur til hotellet, sprudlende feiring i baren, og felles mottakelse, middag og fest med familien og pressekorspet. Stor stemning, og storartet feiring for en stor sjakkspiller. Ingen reprise på basseng scenene fra Chennai, men mye bra taler. Mest imponert ble jeg når Jøran, i egenskap av President, talte, og etter noen inneledende trekk (neppe teori) kom til et poeng, hvor han dro historien om da Magnus som 10 åring spilte i Asker Sjakklubb, og Jøran tapte for ham. Uten å blunke eller tenke avbrøt Magnus, og sa: ”Stemmer, du spilte Dronninggambit, Lg4, deretter Le7 (eller noe sånt…). Det viste seg at Magnus hadde hele partiet i hodet, selv om det ble spilt for 14 år siden og han bare var 10 år gammel…. Rett og slett imponerende ! Jøran ble lettere forfjamset, han hadde helt andre ting i sitt hodet, så avgjort ikke det partiet, men tok seg inn på rutinen og fullførte talen med stil.
Deretter fulgte ny en natt med spill og moro for noen av oss, mens flertallet, bestående av en eksplosiv blanding av pressekorpset, Fide-pamper, norske og utenlandske sjakkspillere, noen av byen løse fugler, og andre forbipasserende, ga full gass i baren. Noen fikk tak i en gitar, andre sang av full (og falsk) hals, og formannen i det Russiske Sjakkforbundet satt frem 3 liter Russisk Vodka. Det var nok ikke forsvarlig, og mange opprivende scener utspant seg i baren i timene frem til soloppgang. Mitt inntrykk, fra sidelinjen, er at nokså mange foretrekker å anvende litt selektiv hukommelse fra den kvelden. Selve hovedpersonen holdt seg til vann, og vi hadde et muntert lag med kortspill frem til solen stod opp, Magnus var blant de siste. Enda mer imponerende egentlig, nybakt verdensmester og sørpe forkjølet, men legge seg ville han ikke.
Etter dette ble mandagen fylt med sportslige aktiviteter og SPA, samt pedikyr og massasje. En god dag, med heftig lynsjakk i baren utpå kvelden, og dessverre enda en natt ved kortbordet i Sotchi.
Tirsdagen ble litt spesiell, mer sport og venting, og deretter avreise til spillestedet, denne gangen for seiers seremonien og premieutdelingen. Det ble en flott opplevelse, med mange gamle sjakkhelter og andre kjendiser. Vi satt rett ved siden av Spassky og Karpov, og rett bortenfor de satt Magnus og Anand. Det er nok ikke ofte man får oppleve fire levende verdensmestere rett ved siden av hverandre.
Litt påfallende var det at verdens minste President, Putin, som kom innom og kastet glans over oss, ikke håndhilste på Spassky. Han gikk rett forbi ham, og hilste på alle de andre. Deretter holdt han en kort tale på russisk, den engelske oversettelsen var ikke veldig god, så var det musikalsk innslag, deretter fingermat og vin, så retur til hotellet. Dagens beste sitat er fra Henrik Carlsen (far til Magnus): ”Dette må ha vært en stor dag for Putin”.
Vi var på mange måter kommet til veis ende, og hadde heller ikke mer krefter, så for første gang på hele turen spiste vi en vanlig middag og kom oss i seng rundt midnatt. Selv gamle gubber blir slitne noen ganger.
Onsdagen var det retur sammen med Team Carlsen, ankomst Gardermoen ca. kl. 21, og stort oppstyr, dog ikke like mye som i fjor. Vi var enige om at vi hadde en fantastisk tur, og at dette må gjentas. På mange måter er det bra det nå er to år til neste gang Hvis USA står for tur er det bare å begynne å planlegge, det skal vi ha med oss!
Jeg vet ikke hvilke bragder Magnus selv rangerer høyest, han ble jo klubbmester i lynsjakk i Asker i 2002, dog aldri i langsjakk, men for oss utenforstående er det en utrolig bragd å forsvare en WM tittel på den måten han gjorde!
Per & Jøran
